Ofte stilte spørsmål om vann

Drikkevann

  • Har vi godt drikkevann i Norge? Hvor er vannet best, og hvor er det dårlig?

    Kvalitetskravene til drikkevann er regulert i drikkevannsforskriften. Drikkevannet skal være hygienisk betryggende, klart og uten fremtredende lukt, smak eller farge. Det skal ikke inneholde fysiske, kjemiske eller biologiske komponenter som kan medføre fare for helseskade ved vanlig bruk.

    De aller fleste nordmenn som er tilknyttet større fellesvannverk, får levert god og trygg vannkvalitet. Statistikk fra årsskiftet 2006/2007, publisert av Vannverksregistret i 2010, viste at 64 % av vannverkene (1011 vannverk) er offentlig eid, og forsyner 96 % av befolkningen. De resterende 36 % (569 vannverk) er private andelslag som forsyner 4 % av befolkningen. Blant disse finner man de fleste av de vannverkene som har dårligst kvalitet. I følge Nasjonalt folkehelseinstitutt sine oversikter, har 114 mindre vannverk ikke nødvendig desinfeksjon av drikkevannet på plass. De fleste av disse befinner seg i fylkene Hordaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndlag, Nordland og Troms.

  • Er norsk drikkevannskvalitet bedre enn andre lands drikkevann?

     

    Norge er velsignet med store mengder vann fra naturens side og har bedre råvann enn de fleste andre land. Kvaliteten på vannet som leveres til abonnentene er dessuten avhengig av rensetiltak og ledningsnettets kvalitet. Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å følge EUs drikkevannsdirektiv, som setter krav til det vannet som leveres kunden. Bestemmelsene i direktivet er innarbeidet i den norske drikkevannsforskriften, og godkjente vannverk vil derfor levere en vannkvalitet som er på linje med det som leveres i EU og andre EØS-land.

     

    Situasjonen i en rekke av verdens land står i skarp kontrast til denne ”vann-velstanden” vi har i Norge og enkelte andre land i nedbørrike områder på jordkloden. I følge FN mangler 1,1 milliard mennesker tilgang til trygt drikkevann, og mer enn 5 millioner mennesker dør årlig på grunn av vannrelaterte sykdommer. I 2025 er det anslått at to tredjedeler av verdens befolkning vil bo i land med moderat til alvorlig vannmangel.

  • Hva gjør vi for å beskytte våre drikkevannskilder?

    Beskyttelse av drikkevannskilder går primært ut på å legge restriksjoner på arealene rundt vannkilden og på bruken av selve vannkilden, slik at det ikke utføres aktivitet som kan innebære forurensningsrisiko. Dette har vi lang og god tradisjon for i Norge. Det er tryggere, enklere og ofte billigere å hindre at forurensninger havner i råvannet enn å utvide behandlingen i vannverkene for i etterhånd å ta bort forurensningene. Visse forurensninger er det kanskje ikke praktisk mulig å rense bort i det hele tatt.

    Det er viktig at grunneiere og allmennheten følger de restriksjoner og forbud som gjelder for en drikkevannskilde og området rundt kilden. Eksempler på typiske restriksjoner for en drikkevannskilde kan være forbud mot bading, camping, beitedyr, spredning av gjødsel og plantevernmidler, utslipp av avløpsvann, etablering av ny virksomhet m.m.

    Et eksempel på hvor galt det kan gå hvis den planlagte beskyttelsen svikter, er sykdomsutbruddet i Bergen høsten 2004, der vel 1300 personer ble smittet av Giardia-parasitten gjennom drikkevannet. Årsaken var forurensning av kilden, kombinert med at vannbehandlingsanlegget på det tidspunktet ikke var bygget for å kunne fjerne slike parasitter.

  • Gir grunnvann et bedre drikkevann enn overflatevann?

    Kvaliteten på både grunnvann og overflatevann (innsjøer, elver) avhenger av hvilken beskyttelse vannkilden har mot forurensninger. Både grunnvann og overflatevann kan gi utmerket drikkevann med riktig kombinasjon av beskyttelse og vannbehandling.

    Et godt beskyttet grunnvann kan ha fordeler som lav og jevn temperatur, lavt innhold av organiske stoffer, stabil mikrobiologisk kvalitet og i mange tilfeller enkel vannbehandling. Grunnvann kan imidlertid være mer sårbart for kjemisk forurensning enn overflatevann, da det kan være svært vanskelig både å oppdage og fjerne slik forurensning.

    Bare ca. 10 % av norsk vannforsyning er basert på grunnvann. Årsaken er blant annet at overflatevannet er lett tilgjengelig og normalt av god kvalitet, kombinert med at grunnvannsressursene kan være sparsomme enkelte steder.

  • Er alt norsk drikkevann desinfisert?

    Helsemyndighetene krever desinfeksjon av alt vann, unntatt godt beskyttet grunnvann som kan vise til stabilt tilfredsstillende vannkvalitet. Kravene til desinfeksjon avgjøres for det enkelte vannverk i forbindelse med godkjenning av vannverket. I Norge benyttes i hovedsak to ulike metoder for desinfeksjon: Klorering og UV-bestråling (Ultrafiolett bestråling). Data fra det nasjonale Vannverksregisteret for 2006 viste at 203 vannverk (3,0 mill. personer) hadde klorering, mens 790 vannverk (1,1 mill. personer) benyttet UV-bestråling. Noen få vannverk har ozonering som desinfeksjonsmetode, men bruken av ozon er økende. Noen vannverk har også fått godkjent membranfiltrering som ”desinfeksjonsmetode”. I følge Nasjonalt folkehelseinstitutt og statistikken fra 2006, har 114 mindre vannverk ennå ikke nødvendig desinfeksjon av drikkevannet på plass. De fleste av disse befinner seg i fylkene Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nordland og Troms.

  • Hvis det smaker klor av vannet, sier det noe om kvaliteten?

    Mange norske vannverk bruker klor til desinfeksjon av drikkevannet. I Norge har vi forholdsvis rent råvann og tilsetter mindre klor til vannet enn i mange andre land (men likevel tilstrekkelig til å ta hånd om bakterier og virus som måtte finnes i vannet). Derfor er det sjelden at vi har vesentlig klorsmak av vannet. De mengder klor som brukes i norske vannverk, er ikke helseskadelige. Litt klorsmak av og til viser at vannkvaliteten er under kontroll. Hvis det derimot plutselig oppstår kraftig og vedvarende klorsmak på vannet, kan man ringe vannverket for å høre hva årsaken til endringen er.

  • Er det noe galt med vannet dersom det smaker eller lukter noe spesielt?

    Lukt og smak på drikkevannet kan være tegn på forurensning av vannet eller på at uønskede stoffer er tilført i vannbehandlingen eller i ledningsnettet. Episoder med lukt og smak på drikkevannet må alltid undersøkes for å avdekke og eliminere årsaken, selv om det i mange tilfeller vil vise seg at det ikke er noen direkte helserisiko forbundet med slike episoder. Valg av tiltak må gjøres etter en nærmere kartlegging av hva som gir lukt og smak på vannet. Se “VA-FAKTA V10: Lukt og smak av drikkevann” for nærmere informasjon.

  • Hvordan kan jeg være sikker på at vannet alltid er godt nok?

    Hvis du får vann fra et godkjent vannverk, så vil det ha bygd inn sikkerhet som omfatter hele kjeden fra vannkilde, via vannbehandling og ledningsnett til abonnenten for å ivareta at det alltid leveres god vannkvalitet. Sikkerheten omfatter også driftsrutiner og internkontroll som vannverket er forpliktet til å ha i henhold til kravene i drikkevannsforskriften.

    Vannverket tar regelmessige prøver av vannet etter en oppsatt plan i samsvar med kravene i drikkevannsforskriften. Dette er for å etterprøve at kravene til vannkvalitet overholdes og at kildebeskyttelsen, vannbehandlingen og vanndistribusjonen fungerer som forutsatt. Det tar imidlertid noe tid før analyse av prøvene foreligger. Sikkerheten er derfor først og fremst knyttet til de tiltak vannverket har gjennomført for å sikre en stabilt god vannkvalitet og hindre tilfeldig forurensning.

    Dersom vannkvaliteten av en eller annen grunn skulle bli for dårlig eller bli vesentlig endret, er vannverket pliktig til å opplyse abonnentene om dette. De skal også bli rettledet om eventuelle forholdsregler som bør tas, eksempelvis hvis det er nødvendig med koking av vann til drikke og matlaging. Abonnentene kan når som helst henvende seg til vannverket og be om opplysninger om drikkevannskvaliteten.

    Husk å bruke kaldtvann til drikke! Vann fra varmtvannskranen bør ikke drikkes, da det kan være mindre mengder tungmetaller i vannet som følge av utløsning fra selve varmtvannssystemet (varmtvannsbereder og ledninger).

  • Kan jeg stole på at vannkvaliteten ikke blir forringet mellom vannverket og mitt hus?

    Norsk vannledningsnett lekker dessverre en del. Det er ikke noe helsemessig problem at vannet lekker ut av ledningene, men det kan bli et problem dersom vanntrykket inne i ledningene faller bort, slik at forurenset vann fra jorda rundt ledningene kan lekke inn. Vannverket vil derfor alltid tilstrebe å holde overtrykk på ledningen, for å hindre at forurenset vann lekker inn. Risikosituasjoner er hvis vannet har vært borte en stund. Da er det lurt å la vannet renne i springen til vannstrømmen er jevn og luftlommene har sluttet å komme. Vannverket har ansvaret for å gi deg beskjed hvis det kan være en fare for forurensning.

  • Vannet vi får i springen kan en sjelden gang være misfarget. Er det farlig?

    Som regel skyldes det at man har spylt ledninger i nærheten eller gjort planlagte endringer i vannstrømmen i forsyningsnettet. Da løsner eventuelt innvendig belegg i ledningene, og dette kan gi grumset og misfarget vann. Slike planlagte tiltak blir normalt varslet på forhånd og er normalt ikke helseskadelig, men kan gi ulemper som misfarget tøy ved klesvask m.m. Dersom det plutselig oppstår misfarget vann eller andre kvalitetsendringer på vannet, kan du åpne alle kraner og spyle ut noen minutter. Hvis ikke kvaliteten blir normal igjen og det ikke er forhåndsvarslet spyling/vannstrømsendringer, bør vannverket kontaktes. Det kan uansett en gang i mellom være lurt å åpne alle kraner for å spyle ut eventuelle slamansamlinger i det private ledningsnettet.

    Hvis vannet er surt, kan det føre til korrosjon i ledningene, utløsning av metaller og periodevis slamførende vann. For høyt innhold av jern og mangan i vannet kan gi bruksmessige problemer i form av slam og misfarging. Noen steder har råvannet høyt fargetall på grunn av humus, som er naturlige organiske stoffer. Humus har ingen direkte helseskadelige effekter, men kan redusere virkningen av desinfeksjon, føre til helsemessig uønskede biprodukter i forbindelse med klorering, gjøre vannet mindre tiltalende og medføre at det blir mindre egnet for bruk. Hvis du opplever at vannet ditt stadig vekk inneholder partikler eller har en brungul farge, bør du kontakte vannverket og spørre om årsaken til det. Det finnes egnede vannbehandlingsmetoder som kan ta hånd om både humus, jern, mangan, surt vann og andre vannkvalitetsproblemer. Se bl.a. ”VA-FAKTA V4: Korrosjonsprodukter i drikkevann” for mer informasjon.

    De fleste vil synes at grumsete og misfarget vann er for uappetittelig til å drikkes. Det er en god forholdsregel at man ikke drikker vann som er misfarget eller lukter og smaker uvant. Vannverket kan gi nærmere informasjon dersom du skulle være i tvil om kvaliteten på vannet i springen hjemme.

  • Hvordan kan jeg være sikker på å bli varslet hvis det er noe feil med vannet?

    Som kunde har du anledning til å be vannverket ditt om informasjon om drikkevannskvaliteten. Hvis det oppstår forhold som kan medføre helsemessig risiko eller vesentlige endringer i drikkevannskvaliteten, skal vannverkets eier informere mottakerne av vannet om dette og om mulige forholdsregler de bør ta (drikkevannsforskriften § 6). Kommunen/vannverket har et internkontrollsystem for å ta hånd om slike situasjoner, oppdage feil på vannforsyningen og varsle feil til mottakerne av vannet.

  • Bør forbrukerne kjøpe et eget vannkranfilter for å sikre vannet sitt?

     

    Såfremt du er tilknyttet et godkjent vannverk, er det bortkastede penger. Slike filtre kan i beste fall løse et problem der den offentlige vannkvaliteten er uakseptabel. I verste fall kan slike filtre føre til dårligere kvalitet på vannet i form av mer bakterier eller at vannet blir tilført uønskede kjemiske forbindelser. Filterløsninger er uansett avhengig av riktig drift og vedlikehold for å fungere tilfredsstillende.

  • Er flaskevann i butikkene eller vannkjøleren på jobben bedre enn drikkevannet i springen?

     

    Flaskevann koster ca. 1000 ganger mer enn det vannet du får i springen hjemme. De aller fleste abonnenter i Norge har like god vannkvalitet i springen som kvaliteten på flaskevann. Noen typer flaskevann er tilsatt kullsyre. Dette har en smaksmessig effekt, men har ellers ingen kvalitetsmessig betydning. Forbruker-rapporten arrangerte i 2003 en blindtest av drikkevannet i 11 norske byer, der man sammenliknet kranvannet med Imsdal flaskevann. 46,5 % av de som smakte foretrakk kranvann, 37,8 % foretrakk Imsdal, mens 15,7 % kunne ikke kjenne noen smaksmessig forskjell.

     

    Enkelte vannkjølere på arbeidsplasser og lignende er knyttet til krana og gir brukerne vann med samme gode kvalitet som kranvannet. Man bør imidlertid velge tekniske løsninger som sikrer at vannet som brukes hele tiden er friskt, og at vann ikke blir stående lenge i ledningene mellom hver tapping. Der det brukes vannbeholdere/bulkvann i vannkjølerne, er dette i utgangspunktet av tilfredsstillende kvalitet, men det forutsetter riktig drift og vedlikehold, ellers kan det oppstå bakterievekst som ødelegger den ellers gode vannkvaliteten. Prismessig er vannbeholdere en atskillig dyrere løsning for slike vannkjølere enn kranvann.

  • Er mineralvann like bra som drikkevann?

    Mineralvann kan inneholde mye mineralsalter og store mengder bør bare inntas i av personer som er fysisk aktive. Mineralinnholdet bør derfor sjekkes før du drikker store mengder. Høyt mineralinnhold tilsier også at det ikke bør inngå i små barn sitt daglige kosthold.

  • Hva er hardt vann?

    Hardt vann skyldes hovedsakelig høyt innhold av kalsium (Ca) og magnesium (Mg). I Norge har vi lite hardt vann, men det forekommer i enkelte grunnvannskilder. I Nordland, Troms og Finnmark og i en del av Østlandsområdet finnes kalkrik berggrunn, og grunnvannet i slike områder kan være hardt og alkalisk. Kalking av sure vassdrag, utløsning av kalk fra sementbaserte vannledninger eller bruk av kalk i vannbehandlingen kan også gi et visst bidrag, men problemer oppstår normalt bare der man bruker grunnvann fra kalkholdig berggrunn. Nordmenn opplever ofte vannet som ”hardt” ved lavere konsentrasjoner enn folk sørover i Europa, der det brukes atskillig mer grunnvann.

    Mye kalsium og magnesium i vannet vil gi et gråhvitt belegg på glass, kjeler, i kaffetraktere, vaskemaskiner og oppvaskmaskiner. Belegget kalles kjelstein (CaCO3). Slike avleiringer kan føre til energitap og skade på elektriske varmeelementer i kaffetraktere, varmtvannsberedere, vaskemaskiner og oppvaskmaskiner. Ved vasking vil du dessuten oppleve at såpe skummer dårlig og du vil normalt forsøke å kompensere med å bruke mer såpe.

  • Hva gjør jeg hvis jeg har problemer med hardt vann?

    Hvis du er i tvil om du har hardt vann, kan du kontakte vannverket. Hvis du har problemer med hardt vann, finnes det mange ulike metoder og produkter som kan gjøre vannet mindre hardt og/eller redusere beleggdannelsen. Lokale rørleggere har ofte erfaringer med ulike metoder/produkter for enkelthusholdninger. I instruksjonsbøker for vaskemaskiner, oppvaskmaskiner m.m. står det gjerne anbefalinger om hva du skal gjøre dersom du har hardt vann.

    Vannets hardhet oppgis i Norge normalt i tyske hardhetsgrader (dH°) eller i mg Ca/l. Omregningsfaktoren mellom hardhetsgrader og kalsium er 7,14. (Dvs. at 1 dH° = 7,14 mg Ca/l). Det varierer litt hvordan laboratoriene og faglitteraturen inndeler i hardhetsklasser, men vi refererer her et eksempel på mulig inndeling:

    Hardhetsklasse

    dH° (tyske hardhetsgrader)

    mg Ca/l

    Meget bløtt vann

    0 - 2,1

    0 - 15

    Bløtt vann

    2,1 - 4,9

    15 - 35

    Middels hardt vann

    4,9 - 9,8

    35 - 70

    Hardt vann

    9,8 – 21

    70 - 150

    Meget hardt vann

    > 21

    > 150

    Drikkevannsforskriften stiller ikke krav til maksimalt innhold av kalsium, magnesium eller total hardhet i vannet, da det ikke er helsemessige ulemper knyttet til hardt vann, bare bruksmessige. Tvert imot tyder undersøkelser fra flere land på at befolkningen er mindre utsatt for hjerte-/karsykdommer i områder med hardt vann enn i områder med bløtt vann. Kalsium i drikkevannet gir også mindre problemer med korrosjon i vannledningsnettet, og det er derfor ønskelig at kalsiumkonsentrasjonen ikke er for lav.

    Et optimalt innhold av kalsium vil normalt ligge mellom 15-25 mg Ca/l. I dette området vil ikke de bruksmessige problemene være vesentlige, samtidig som andre hensyn som korrosjonsproblemer blir ivaretatt. Magnesiuminnholdet bør være lavere enn 10 mg Mg/l, noe det normalt er i Norge.



Web Analytics