• Hjem

FAQ's

  • Har vi godt drikkevann i Norge? Hvor er vannet best, og hvor er det dårlig?

    Kvalitetskravene til drikkevann er regulert i drikkevannsforskriften. Drikkevannet skal være hygienisk betryggende, klart og uten fremtredende lukt, smak eller farge. Det skal ikke inneholde fysiske, kjemiske eller biologiske komponenter som kan medføre fare for helseskade ved vanlig bruk.

    De aller fleste nordmenn som er tilknyttet større fellesvannverk, får levert god og trygg vannkvalitet. Statistikk fra årsskiftet 2006/2007, publisert av Vannverksregistret i 2010, viste at 64 % av vannverkene (1011 vannverk) er offentlig eid, og forsyner 96 % av befolkningen. De resterende 36 % (569 vannverk) er private andelslag som forsyner 4 % av befolkningen. Blant disse finner man de fleste av de vannverkene som har dårligst kvalitet. I følge Nasjonalt folkehelseinstitutt sine oversikter, har 114 mindre vannverk ikke nødvendig desinfeksjon av drikkevannet på plass. De fleste av disse befinner seg i fylkene Hordaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndlag, Nordland og Troms.

  • Hvilken helserisiko er knyttet til drikkevann i Norge?

    Det er trygt å drikke vann fra de aller fleste vannverk i Norge. Enkelte steder kan det fortsatt fra tid til annen være mangler ved vannkvaliteten, for eksempel på grunn av utilstrekkelig vannbehandling og mangelfull sikring mot tilfeldige forurensninger. Opplysninger om hvordan kvaliteten er ved ditt vannverk kan du få ved henvendelse til vannverket eller Mattilsynet (tlf. 06040).

    Enkeltbrønner og små private vannverk er ofte mest utsatt for tilfeldig forurensing på grunn av enkel vannbehandling og dårlig sikrede vannkilder. Ønsker du å finne ut hvordan vannkvaliteten i egen brønn er, kan du kontakte Mattilsynet for å få råd om hvordan du skal gå fram for prøvetaking og vurdering av kilden.

  • Hvor mye vann bruker vi i Norge?

    I følge det norske Vannverksregisteret (tall fra 2003) og Statistisk sentralbyrå bruker hver innbygger i gjennomsnitt 197 liter vann i døgnet. Det tilsvarer ca. 20 bøtter med vann. De kommunale vannverkene, som statistikken er basert på, produserte til sammen 742,8 millioner m3 vann i 2006. På landsbasis går om lag 1/3 av vannet tapt som lekkasjevann fra ledningsnettet, mens 42 % går til husholdningenes forbruk, 12 % brukes i næringsvirksomhet og annen industri, ca 7 % i næringsmiddelvirksomhet og 8 % til andre formål.

  • Hva koster vann- og avløpstjenestene i Norge? Hva betaler vi for?

    Vann- og avløpsgebyrene varierer mye fra kommune til kommune, fordi de lokale forholdene varierer sterkt. Vann og avløp er en forskriftsregulert tjeneste, og kommunen kan ikke ta mer betalt enn tjenesten koster. I følge SSB-statistikk for 2011 var årsgebyret for en gjennomsnittlig husholdning henholdsvis 2 877 kr for vann og 3 683 kroner for avløp. Vannprisen skal dekke sikring av vannkilder, nødvendig vannbehandling og vannanalyser samt utbygging og vedlikehold av ledningsnett, pumpestasjoner og høydebassenger for levering av vann fram til kunden. Avløpsprisen skal dekke kostnader til avløpsrensing, resipientovervåking, slambehandling og disponering av slam, samt utbygging og vedlikehold av avløpsledninger og pumpestasjoner. 
  • Hva skjer med avløpet vårt når vi ”trekker i snora”?

     

    Som oftest blir avløpsvannet samlet opp og ledet til renseanlegg, der mesteparten av forurensningene fjernes. I områder med spredt bebyggelse er renseanlegget ofte separat for ett eller få hus, ellers er det vanligvis større fellesanlegg. Etter renseanlegget går normalt det rensede vannet ut i nærmeste vassdrag eller sjø.

  • Hvordan er ledningsnettet i Norge?

    Det norske ledningsnettet har en samlet lengde på mer enn 2 ganger rundt jorda (ca. 46.000 km for vann og ca. 40.000 km for avløp). Mer enn 1/3 av dette er lagt før 1970 og har til dels usikker eller dårlig kvalitet. I tillegg til lengden på de offentlige vann- og avløpsledningene, kommer alle de private ledningene fra vegen og inn i det enkelte hus.

  • Prisavslag og erstatning

    Privatpersoner som blir påført ekstrautgifter på grunn av mangler ved vann- og avløpstjenesten kan kreve redusert gebyr (prisavslag). Helseskadelig vannleveranse er alltid en mangel, men fører bare til krav om redusert gebyr hvis vannet har hatt redusert verdi for abonnenten. Abonnenten har en plikt til å begrense sitt tap. Flaskevann og vannfiltre kan være unødvendige kostnader, fordi koking er tilstrekkelig for at vannet skal kunne drikkes. At abonnenter må koke vannet i en begrenset periode gir derfor ikke automatisk rett til prisavslag.

    Retten til prisavslag etter forbrukerkjøpsloven gjelder ikke enhver svikt i tjenesten. Det skal mer til enn at vannet har dårlig trykk eller er misfarget, men hvis kommunen kan bebreides for sin prioritering av vannutbyggingen, kan også dette være en mangel.

     

    NOU 1993:27 side 113:
    "Vannleveranser kan skape enkelte særlige problemer i forhold til mangelsvurderingen. Dels oppstår spørsmålet hva som skal regnes for en mangel, og dels er problemet hvilke beføyelser abonnentene kan kreve. Forholdet er at dersom vannkvaliteten er dårlig og abonnentene krever prisavslag, d.v.s. lavere kommunale avgifter, blir kommunene satt i dårligere stand til å etterleve de offentligrettslige forskriftene om vannkvalitet. Prisavslag vil derfor motvirke kvalitetsøkningen på vann.

    Utgangspunktet må være at i alle fall helseskadelige vannleveranser rammes av mangelsbeføyelsene. Hvis vannet er helseskadelig, må mangelsvurderingen føre til at man kan kreve prisavslag eller erstatning. I slike tilfeller må bedømmelsen av kjøpsforholdet skje på samme måte som når det når det er andre varer som er mangelfulle."

    Du kan lese om klager på vannlevering på hjemmesiden til Forbrukerrådet.


    Næringsdrivende kan fremme krav etter kjøpsloven.


    Personer som har blitt syke av drikkevannet, må bygge et eventuelt erstatningskrav på produktansvarsloven, slik det ble gjort etter at det var Giardia i drikkevannet i Bergen. De som har blitt syke og kan dokumentere et økonomisk tap som følge av dette, kan ha rett på erstatning. Det er imidlertid fastsatt en selvrisiko i produktansvarsloven på 4 000 kroner. Også i forhold til produktansvarsloven har abonnentene en generell tapsbegrensningsplikt.

    Det står mer om kommunens ansvar ved mangler i vannforsyningen under kapittel 3.5 i Norsk Vanns bok Vann- og avløpsrett.

  • Er norsk drikkevannskvalitet bedre enn andre lands drikkevann?

     

    Norge er velsignet med store mengder vann fra naturens side og har bedre råvann enn de fleste andre land. Kvaliteten på vannet som leveres til abonnentene er dessuten avhengig av rensetiltak og ledningsnettets kvalitet. Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å følge EUs drikkevannsdirektiv, som setter krav til det vannet som leveres kunden. Bestemmelsene i direktivet er innarbeidet i den norske drikkevannsforskriften, og godkjente vannverk vil derfor levere en vannkvalitet som er på linje med det som leveres i EU og andre EØS-land.

     

    Situasjonen i en rekke av verdens land står i skarp kontrast til denne ”vann-velstanden” vi har i Norge og enkelte andre land i nedbørrike områder på jordkloden. I følge FN mangler 1,1 milliard mennesker tilgang til trygt drikkevann, og mer enn 5 millioner mennesker dør årlig på grunn av vannrelaterte sykdommer. I 2025 er det anslått at to tredjedeler av verdens befolkning vil bo i land med moderat til alvorlig vannmangel.

  • Blir mange syke av dårlig drikkevann?

    På verdensbasis er dårlig drikkevann et av de aller største helseproblemene. I Norge har vi stort sett bra drikkevann, men det forekommer også hos oss enkelte sykdomsutbrudd som skyldes forurenset drikkevann. Det ble til sammen registrert 74 vannbårne sykdomsutbrudd i perioden 1974-2002 som skyldtes konsum av forurenset drikkevann, og totalt ble 16272 personer rammet av disse utbruddene. Mange av disse tilfellene oppstod ved vannverk med utilfredsstillende vannbehandling, bl.a. er en del små private vannverk og andre ikke godkjente vannverk i risikogruppen. De registrerte utbruddene viser ikke hele bildet, og det er sannsynligvis en del mindre, uregistrerte sykdomsutbrudd som også skyldes drikkevannet i Norge.

    Derfor er det viktig å sørge for at alle vannverk oppfyller kravene i drikkevannsforskriften og at man har rutiner som sikrer en stabilt god drift av vannverket. Hvor viktig dette er, illustreres av et vannbårent sykdomsutbrudd i Herøy i 1999. 54 personer ble da syke av salmonellasmitte fra måke i reservevannkilden, fordi vannverket ikke igangsatte klordoseringsanlegget når reservevannkilden ble koblet inn.

  • Hvor mye vann trenger et menneske per dag?

    Det avhenger av vekt og aktivitetsnivå, men et voksent menneske trenger ca. 2-3 liter daglig. Det er ingen god erstatning å drikke det som kaffe, te eller brus. Vann er best! Rikelig med vann gjør at man holder seg mer opplagt, forebygger sykdommer etc. Husk at et menneske består av 60-70 % vann.

  • Har jeg rett til å kreve å få installert vannmåler?

     

    Ja, både kommunen og kunden har rett til å kreve at det skal installeres vannmåler. (Se ” Lov om kommunale vass- og kloakkavgifter med forskrifter).

  • Hvor godt renser vi avløpsvannet i Norge?

    God rensing vil si at det renses tilstrekkelig til at det ikke opptrer merkbare forurensningsvirkninger i vassdraget eller sjøen der avløpet slippes ut, og at det ikke oppstår helsefare eller vesentlig skade på biologiske eller kjemiske forhold. Utslipp til kystområder, og spesielt langs Vestlandet og nordover, kan vanligvis greie seg med enkle rensetiltak, bl.a. noe avhengig av størrelsen på utslippene. Det kan være tilstrekkelig å fjerne flytestoffer, papir og partikler (mekanisk rensing). Utslipp til innlandsvassdrag er underlagt de mest omfattende rensetiltakene. Det skal da fjernes mer organisk stoff og næringssalter, som regel fosfor. Tilførsel av fosfor kan føre til algevekst i vassdragene. Enkelte renseanlegg på Østlandet har dessuten også krav om å fjerne næringsstoffet nitrogen fra avløpet.

    Avløpet fra litt over halvparten av befolkningen i Norge renses høygradig i kjemiske og biologisk/kjemiske renseanlegg. 22% renses mekanisk (dette gjelder i hovedsak utslipp til sjøen), 7 % renses ikke, og 20 % er tilknyttet små, separate anlegg med varierende behandling av utslippene.
    Avløpsrenseanleggene er etter hvert blitt en komplisert prosessindustri. Personalet som driver renseanleggene er miljøarbeidere, som utfører et viktig arbeid ved VA-verkene, som til sammen er landets ledende miljøindustri. Sammenliknet med mange andre land har vi en god standard når det gjelder renseeffekter, og vi produserer ett av verdens reneste slam, som i stor grad benyttes som gjødsel i jordbruket.

  • Kan vannkvaliteten bli dårligere gjennom nettet?

     

    Deler av ledningsnettet for drikkevann er utført i materialer som påvirker vannkvaliteten, slik at vannkvaliteten som leveres kunden er en annen og dårligere enn det som produseres ved vannverket. Dette gjelder for eksempel eternittrør og støpejernsrør med utilfredsstillende beskyttelse mot korrosjon.

  • Hva gjør vi for å beskytte våre drikkevannskilder?

    Beskyttelse av drikkevannskilder går primært ut på å legge restriksjoner på arealene rundt vannkilden og på bruken av selve vannkilden, slik at det ikke utføres aktivitet som kan innebære forurensningsrisiko. Dette har vi lang og god tradisjon for i Norge. Det er tryggere, enklere og ofte billigere å hindre at forurensninger havner i råvannet enn å utvide behandlingen i vannverkene for i etterhånd å ta bort forurensningene. Visse forurensninger er det kanskje ikke praktisk mulig å rense bort i det hele tatt.

    Det er viktig at grunneiere og allmennheten følger de restriksjoner og forbud som gjelder for en drikkevannskilde og området rundt kilden. Eksempler på typiske restriksjoner for en drikkevannskilde kan være forbud mot bading, camping, beitedyr, spredning av gjødsel og plantevernmidler, utslipp av avløpsvann, etablering av ny virksomhet m.m.

    Et eksempel på hvor galt det kan gå hvis den planlagte beskyttelsen svikter, er sykdomsutbruddet i Bergen høsten 2004, der vel 1300 personer ble smittet av Giardia-parasitten gjennom drikkevannet. Årsaken var forurensning av kilden, kombinert med at vannbehandlingsanlegget på det tidspunktet ikke var bygget for å kunne fjerne slike parasitter.

  • Hvilke sykdommer kan overføres via vann?

    En rekke bakterier kan finnes i vannet, både naturlig forekommende og på grunn av forurensning av vannet. Blant de bakteriene som har vært mest fokusert i forbindelse med norsk vannforsyning de senere år er Campylobacter, Salmonella og Shigella. Drikkevannsforskriften stiller krav om at slike bakterier og andre sykdomsfremkallende mikroorganismer ikke skal finnes i vannet som leveres til abonnenten. Blant annet skal det være to uavhengige barrierer som hver for seg kan stoppe eventuelle bakterier og andre forurensninger i vannet. Forskriften stiller også krav til jevnlig kontroll av drikkevannets kvalitet, ved at det tas ut rutinemessige prøver og analyseres på indikatorbakterier. Se ”VA-FAKTA V8: Indikatorbakterier i drikkevann” og ”VA-FAKTA V9: Sykdomsfremkallende bakterier i drikkevann” for nærmere informasjon om temaet.

  • Hva bør vannet koste for å kunne oppgradere ledningsnettet til akseptabelt nivå?

     

    Dette varierer mye og er helt avhengig av forholdene ved det enkelte vann- og avløpsverk.
    Hva som er nødvendige tiltak på vannledningsnettet avhenger av om problemet er dårlig kvalitet fram til kunden, om mye vann går tapt underveis, eller om brudd og andre driftsforstyrrelser fører til dårlig regularitet i forsyningen. Et godt vannledningsnett skal også ha en fleksibilitet som sikrer forsyningen ved midlertidig driftsavbrudd, gjennom magasiner (høydebassenger) og muligheter for ”omkjøring” av vannet (alternative forsyningsveier) ved ledningsbrudd. Er tilgangen på råvann begrenset, kan det være riktig å redusere lekkasjer framfor å ta i bruk nye vannkilder.
    Problemer på avløpsnettet kan for eksempel være tiltetting, utlekking av avløpsvann (som kan forurense), innlekking av grunnvann, tilførsel av overflatevann (regnvann, bekker). Dårlig avløpsnett kan medføre økt forurensing og økte rensekostnader.
    Generelt er vann og avløp billige tjenester. Det bør de fortsatt være, men mange steder vil det være nødvendig å øke prisen noe for å skaffe nødvendige ressurser til rehabilitering, fornyelse og forsterking av ledningsnettet (ledninger, høydebassenger, trykkreduserende tiltak, pumpestasjoner med mer).

  • Renser vi avløpet bedre enn andre land?

     

    Det kommer an på hvem vi sammenlikner oss med. Land som har mindre vann enn oss og dermed vassdrag som er følsomme for forurensning, vil ofte ha rensetiltak som går lengre enn hos oss. I mange tilfeller kan behovet i vassdragene være annerledes, og mange land legger større vekt på å fjerne organisk stoff og nitrogen, og mindre vekt på fosfor. Svært mange land har en svakere økonomi og har ikke prioritert rensetiltak, selv om tilstanden i vassdragene er langt verre enn hos oss.

  • Jeg har hørt at materialet i noen av kommunens vannledninger inneholder asbest. Er ikke det farlig?

     

    Vann som passerer gjennom eternittrør, som bl.a. inneholder asbest, kan forårsake at små biter av asbestfibre (maksimalt 0,002 mm) brekker av og følger med vannstrømmen. Det vil ikke være helsefarlig å drikke dette vannet, fordi fiberbitene enten blir ført direkte ut med avføringen eller blir tatt hånd om såkalte makrofager i kroppen og uskadeliggjort på den måten. Se ” VA-FAKTA V7: Asbest i drikkevann” for mer informasjon.

  • Hvordan kan jeg spare på vannforbruket?

  • Gir grunnvann et bedre drikkevann enn overflatevann?

    Kvaliteten på både grunnvann og overflatevann (innsjøer, elver) avhenger av hvilken beskyttelse vannkilden har mot forurensninger. Både grunnvann og overflatevann kan gi utmerket drikkevann med riktig kombinasjon av beskyttelse og vannbehandling.

    Et godt beskyttet grunnvann kan ha fordeler som lav og jevn temperatur, lavt innhold av organiske stoffer, stabil mikrobiologisk kvalitet og i mange tilfeller enkel vannbehandling. Grunnvann kan imidlertid være mer sårbart for kjemisk forurensning enn overflatevann, da det kan være svært vanskelig både å oppdage og fjerne slik forurensning.

    Bare ca. 10 % av norsk vannforsyning er basert på grunnvann. Årsaken er blant annet at overflatevannet er lett tilgjengelig og normalt av god kvalitet, kombinert med at grunnvannsressursene kan være sparsomme enkelte steder.

  • Kan jeg bli smittet av parasitter via drikkevannet?

    En større undersøkelse av 147 norske drikkevannskilder i 1998-99 viste at det finnes en viss bakgrunnskonsentrasjon av parasittene Giardia og Cryptosporidium i hele 32 % av vannkildene. Disse parasittene er vanlig forekommende over hele verden og har vært årsak til en rekke vannbårne epidemier i mange land. Parasittene kan leve og oppformere seg i tarmen til mennesker, dyr og fugler og kan gi kraftige mage-/tarminfeksjoner. De har gode overlevelsesegenskaper i vannmiljøet i form av cyster ( Giardia) og oocyster ( Cryptosporidium).

    Det er så langt ikke påvist vannbårne utbrudd med Cryptosporidium i Norge. Det første dokumenterte vannbårne utbruddet med Giardia fant sted i Bergen høsten 2004, der vel 1300 personer ble registrert syke. Årsaken var forurensning av vannkilden Svartediket, som hadde klorering som eneste vannbehandling på det tidspunktet. I og med at det kun har forekommet ett vannbårent parasittutbrudd i Norge, er sannsynligheten for smitte gjennom vann imidlertid liten. Stadig flere vannverk bygger dessuten om vannbehandlingen til prosesser som er effektive med hensyn til å fjerne/drepe parasittcyster. Se ” VA-FAKTA V2: Parasitter i drikkevann” for nærmere informasjon om temaet.

    Personer med svekket immunforsvar er særlig utsatt for smitte av slike parasitter. Helsemyndighetene har derfor gått ut med informasjon om at HIV/AIDS-syke og andre med sterkt nedsatt immunforsvar må være oppmerksomme på faren ved å drikke vann fra innsjøer, elver og bekker ute i naturen, fra ukjent vannkilde eller fra vannverk hvor man selv ikke er sikker på at parasitter fjernes eller drepes. Kontakt vannverket ditt eller Mattilsynet (tlf. 06040) dersom du er usikker på risikoen for parasitter i vannet fra vannverket.

  • Vanntrykket i huset mitt har blitt dårligere. Hva skyldes det?

    I de aller fleste tilfellene skyldes dette forhold på det private ledningsnettet fra kommunens hovedledning og inn til huset (stikkledningen). Du kan for sikkerhets skyld spørre kommunen om de har problemer med vanntrykket i området der du bor. Hvis trykket på hovedledningsnettet er normalt, bør du undersøke mulige årsaker i ditt eget distribusjonssystem. Årsaken kan for eksempel være lekkasje på stikkledningen, gjengrodd anboring/påkoblingspunkt, gjengrodd stikkledning (galvanisert rør). Normalt vil kommunen i slike tilfeller be deg om å kontakte privat rørlegger/lekkasjesøkingsfirma for å undersøke nærmere og eventuelt gjennomføre tiltak. Redusert vanntrykk over tid kan også skyldes gjentetting av siler i husets vannkraner. Det er da nødvendig å skru opp kranene og få renset silene for belegg.

  • Har jeg som abonnent noen rettigheter hvis vann- og avløpstjenestene ikke holder mål?

    Det vil avhenge av hva slags skader og ulemper abonnenten blir påført og årsakene til at tjenestene ikke holder mål. Praksis i forbrukertvistutvalget har vært at feilene skal være vesentlige før det blir aktuelt med noen form for reduksjon i gebyrer eller erstatning.

    Privatpersoner som blir påført ekstrautgifter på grunn av mangler ved vann- og avløpstjenesten kan kreve redusert gebyr (prisavslag). Helseskadelig vannleveranse er alltid en mangel, men fører bare til krav om redusert gebyr hvis vannet har hatt redusert verdi for abonnenten. Abonnenten har en plikt til å begrense sitt tap. Flaskevann og vannfiltre kan være unødvendige kostnader, fordi koking er tilstrekkelig for at vannet skal kunne drikkes. At abonnenter må koke vannet i en begrenset periode gir derfor ikke automatisk rett til prisavslag.

    Retten til prisavslag etter forbrukerkjøpsloven gjelder ikke enhver svikt i tjenesten. Det skal mer til enn at vannet har dårlig trykk eller er misfarget, men hvis kommunen kan bebreides for sin prioritering av vannutbyggingen, kan også dette være en mangel.

    Du kan lese om klager på vannlevering på hjemmesiden til Forbrukerrådet.

    Næringsdrivende kan fremme krav etter kjøpsloven.

    Personer som har blitt syke av drikkevannet, må bygge et eventuelt erstatningskrav på produktansvarsloven, slik det ble gjort etter at det var Giardia i drikkevannet i Bergen. De som har blitt syke og kan dokumentere et økonomisk tap som følge av dette, kan ha rett på erstatning. Det er imidlertid fastsatt en selvrisiko i produktansvarsloven på 4 000 kroner. Også i forhold til produktansvarsloven har abonnentene en generell tapsbegrensningsplikt.

    Det står mer om kommunens ansvar ved mangler i vannforsyningen under kapittel 3.5 i Norsk Vanns bok Vann- og avløpsrett.

    Ledningseieren (kommunen) har et objektivt ansvar, dvs. uavhengig av utvist forsett eller skyldfor kjelleroversvømmelse som følge av ledningsbrudd, tilstopping eller flom. Dersom årsaken er ekstraordinære nedbørmengder/flom kan dette i ekstreme tilfeller bli regnet som force majeure, og da vil ledningseieren i følge rettspraksis ikke være erstatningspliktig. Hvis huseieren har tegnet forsikring vil skaden ofte likevel i mange tilfeller kunne dekkes av husforsikringdenne.,og forsikringsselskapet vil søke erstatning hos ledningseier dersom denne vil kunne være erstatningspliktig. Dersom årsaken er ekstraordinære nedbørmengder / flom, vil ledningseieren i følge rettspraksis ikke være erstatningspliktig.

  • Hva er best for miljøet, å være tilknyttet offentlig avløpsnett eller ha eget renseanlegg?

    Svaret på dette avhenger av de lokale forholdene. Noen steder, særlig der det er spredt bebyggelse og gode grunnforhold, kan eget privat renseanlegg være en god løsning. For tettsteder og byer vil offentlig avløpsanlegg normalt være nødvendig for å unngå forurensningsproblemer. Dette er ikke et fritt valg – kommunen avgjør hva som kan tillates ut fra en totalvurdering av de stedlige forhold.

    Naturbasert rensing, for eksempel med infiltrasjon i grunnen, kan være like bra som felles renseanlegg hvis grunnforholdene er velegnet og anlegget fungerer slik det skal. For anlegg med direkte utslipp til vassdrag vil store fellesanlegg som regel kunne gi bedre renseeffekt på grunn av at drift og kontroll vil være bedre ved store anlegg. Stordrift gir også i utgangspunktet økonomiske fordeler for fellesløsninger fremfor separatløsninger, men dette avhenger av lokale forhold, for eksempel hvor spredt bebyggelsen er, det vil si hvor lange ledninger som er nødvendig.

  • Om nettet lekker – gjør det noe da?

     

    En konsekvens av lekkasjene på vannledningsnettet er at mye vann går tapt. Hele 220 liter per person per døgn (dvs. 36% eller mer enn 1 av 3 liter) forsvinner i lekkasjer i følge innrapporterte data til Vannverksregisteret ved Folkehelseinstituttet. I mange kommuner kan lekkasjene utgjøre så mye som om lag 50%. Mange vannverk gjennomfører betydelige tiltak for å redusere disse lekkasjene, men å utbedre alle vil bli svært dyrt, og en må derfor leve med en viss lekkasjeandel også i fremtiden. Stikkledningene fra hovedledningsnettet og inn til hvert hus er som oftest private, og utgjør i sum omtrent like store lengder som hovedledningsnettet. Også på stikkledningsnettet er det lekkasjer og behov for tiltak. Det er viktig at det hele tiden er overtrykk på ledningsnettet for å hindre at det suges inn forurensninger.

  • Er alt norsk drikkevann desinfisert?

    Helsemyndighetene krever desinfeksjon av alt vann, unntatt godt beskyttet grunnvann som kan vise til stabilt tilfredsstillende vannkvalitet. Kravene til desinfeksjon avgjøres for det enkelte vannverk i forbindelse med godkjenning av vannverket. I Norge benyttes i hovedsak to ulike metoder for desinfeksjon: Klorering og UV-bestråling (Ultrafiolett bestråling). Data fra det nasjonale Vannverksregisteret for 2006 viste at 203 vannverk (3,0 mill. personer) hadde klorering, mens 790 vannverk (1,1 mill. personer) benyttet UV-bestråling. Noen få vannverk har ozonering som desinfeksjonsmetode, men bruken av ozon er økende. Noen vannverk har også fått godkjent membranfiltrering som ”desinfeksjonsmetode”. I følge Nasjonalt folkehelseinstitutt og statistikken fra 2006, har 114 mindre vannverk ennå ikke nødvendig desinfeksjon av drikkevannet på plass. De fleste av disse befinner seg i fylkene Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nordland og Troms.

  • Er marker i drikkevann farlige?

    Det hender at folk finner marker eller smådyr i vannet (for eksempel fra vannkran, dusj eller toalettskål). De fleste slike smådyr kan ha tilhold i slammet i private brønner eller i slam på veggene i drikkevannsledninger. Vanligvis er det snakk om hestetaglsmark, nematoder, fåbørstemark og fjærmygglarver. Ingen av disse kan forårsake sykdom hos mennesker.

  • Den norske måten å bruke vann på, samme kvalitetskrav til alle former for bruk, er det fremtidens løsning?

    I noen land, der vann er mangelvare, brukes vann som ikke holder drikkevannskvalitet til en rekke formål, eksempelvis vanning. Dette er ikke aktuelt i Norge, fordi det vil være svært kostbart å legge dobbelt forsyningssystem. Dessuten har Norge så rikelig tilgang på vann at vi i prinsippet (men ikke i praksis) kan forsyne hele verdens befolkning med vann. Denne hydrologiske rikdommen, hygieniske hensyn og kostnader forbundet med dobbelt forsyningssystem gjør det lite aktuelt å levere flere vannkvaliteter. Eksempel på unntak kan være enkelte industribedrifter med stort forbruk til spesielle formål som ikke nødvendiggjør drikkevannskvalitet på vannet.

  • Hvilke nye krav kan komme som vil kunne føre til endring i VA-gebyr?

     

    Mange steder er det behov for å forbedre ledningsnettet både for vann og avløp. Enkelte mindre vannverk har enda ikke gjennomført nødvendige tiltak for å få kunne få godkjenning etter drikkevannsforskriften, og må bygge nødvendig vannbehandlingsanlegg. Data fra mange vannkilder viser dessuten at fargetallet øker, som følge av klimatiske forhold, slik at man på en del steder må bygge nye behandlingstrinn for å redusere fargen. Krav i enkelte EU-direktiver (rammedirektiv for vann og avløpsdirektivet) vil styre utviklingen og vil innebære behov for bl.a. nye rensetiltak for avløpsvann. Kostnadene for disse tiltakene må dekkes gjennom vann- og avløpsgebyrene, og det kan nok føre at gebyrene mange steder vil øke.

  • Blir avløpet og gjødselstoffene brukt til noe fornuftig?

     

    I Norge har vi en resipientorientert* miljøpolitikk. Det vil si at man renser så mye som vassdraget har behov for. Avløpet inneholder mye nyttestoffer, både gjødselstoffer og organisk materiale. Slammet som tas ut i renseprosessene, er derfor en verdifull ressurs for jordforbedring og gjødsling.
    (* Med resipient menes vassdraget eller grunnen som avløpsvannet slippes ut i.)

Web Analytics